Birgit Skarstein

Hvem er du og hva jobber du med?

Jeg er idrettsutøver og jobber med et inkluderende samfunn hvor vi kan være ulike og samtidig likeverdige, og hvor vi har et rikt mangfold der alle kan bidra med de ressursene vi har. I tillegg jobber jeg som ambassadør for Right to play og MOT.

Hva brenner du for?

Jeg brenner for et samfunn hvor vi ser mangfold og ulikhet som en styrke for fellesskapet, og hvor vi jobber sammen og ser hverandre som likeverdige. Jeg ønsker meg en verden hvor vi jobber i lag, og hvor alle barn og unge skal vokse opp med drømmer og tro på at de kan følge dem!

Hvorfor tror du at du er nominert til Årets Ladejarl?

Jeg tror at jeg er nominert til Årets Ladejarl fordi jeg jobber jevnt og trutt med å skape forståelse og respekt for ulikhet i samfunnet generelt og posisjonen til mennesker med nedsatt funksjonsevne spesielt. Gjennom ulike initiativ, mediearbeid, organisasjoner, idrett og prosjekt prøver jeg å få frem et tydelig syn på at mye er mulig om en ser etter løsninger og jobber godt med de ressursene en har til rådighet – og verdien av å jobbe sammen og bidra i fellesskapet.

Gjennom et tiår med ulike TV-konsept fra Ingen Grenser (2011) til Skal vi Danse (2020) har jeg prøvd å åpne opp, vise, dele og snakke om ulikhet, likeverd og at menneskelig kapasitet langt overgår hva en ser på utsiden. Gjennom å vise raushet, glede og fellesskap håper jeg å ha bidratt til å ufarliggjøre annerledeshet og forebygge utenforskap, samt trigge en opplevelse av at alle kan gjøre noe for å påvirke egen situasjon og omgivelser. Jeg har prøvd å møte hets og hat med åpenhet og forståelse, samtidig som jeg er tydelig på hvilke verdier vi må bygge samfunnet på. Jeg tror at jeg som har vært gående i 20 år for så å være lam i 12 er i en spesielt god posisjon til å kunne fremme forståelse og bidra som brobygger. Derfor prøver jeg å bruke min posisjon til å møte frykt og skepsis med kunnskap og respekt og bygge fellesskap og samarbeid på tvers av ulikhet. Ingen av oss er født med en fasit, og vi trenger å fortelle hverandre historier for å forstå verden og hverandres virkelighet. Gjennom å åpne opp om eget liv og virke, og å bruke tid og energi på å ta de krevende samtalene også når det blir en tøff tone håper jeg å bidra til refleksjon og nye referanser, samt få til god dialog som kan prege holdninger og verdier for å gjøre det lettere å være annerledes. Samtidig har jeg ni år som aktiv idrettsutøver på internasjonalt nivå vist at gjennom å utnytte egne ressurser og samarbeide godt kan en få til mye selv med et krevende utgangspunkt og attpåtil være en berikelse for et større miljø eller fellesskap. På mange fronter har jeg prøvd å gå opp en vei for de som kommer etter, og vist at en kan sette krevende mål selv med et tøft utgangspunkt og at det nytter å jobbe hardt over tid. Har du vondt i et kne? Sykle med armene. Kan du ikke skøyte på ski? Prøv å stake. Det er ikke det du ikke har som er viktigst, det er hva du kan gjøre med det du har, og dét er idretten en god eksemplifisering av.

Jeg har bevisst brukt posisjonen og synligheten som idrettsutøver til å fremme likestilling og likeverd og jobber for at vi skal bruke mulighetene våre, se hverandre som ressurser, tenke som et team og spille hverandre gode. Jeg har bidratt i opprettelsen av Stiftelsen VI som jobber for å utvikle paraidretten i Norge og samtidig stimulere til et mer inkluderende samfunn generelt. Stiftelsen VI har bidratt sterkt til satsing på idrett for funksjonshemmede og presser på for parautøveres posisjon og mulighet for inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne i samfunnet forøvrig. Livet er ikke rett frem, ting skjer med oss alle, og tidvis er det tøft å spille med de kortene en får utdelt eller å stå ut som annerledes i mengden. Det er ikke alltid rett frem å be om eller forvente et inkluderende samfunn, og likestilling skjer ikke av seg selv. Vi er alle ansvarlige for å stå for og praktisere de verdiene vi vil bygge samfunnet vårt på. Jeg tror kanskje jeg er nominert fordi noen ønsker å si at de støtter arbeidet for likeverd og et samfunn hvor det er greit å stå litt ut eller være annerledes i mengden, og at vi står sammen for et inkluderende fellesskap. Det kan tidvis være litt tøft å stå tydelig og personlig synlig opp for det samfunnet og de verdiene en tror på, så det er skikkelig hyggelig!

Fortell kort om hvordan du leder- og arbeider verdibasert:

Folk som bruker rullestol blir ifølge forskning innkalt til halvparten så mange jobbintervjuer som andre med samme kvalifikasjoner, selv til stillinger som ikke krever bruk av bein. Dette er en grov misbruk av menneskelige ressurser, og kan være knyttet til at vi ser hverandre ut fra ubalanserte ytre faktorer og egne referanserammer. Når disse er mangelfulle risikerer vi å feile i å utnytte menneskelige ressurser og vi alle taper på dette, både mennesker som ikke får jobb, kollegaer som ikke får nyttiggjort nødvendig kapasitet og vi som samfunn som taper viktig arbeidskraft. Jeg jobber hardt for å vise at det ikke er noen få egenskaper alene som definerer mennesker, men heller hvordan vi spiller på det mangfoldet av ressurser vi har, samt hvordan vi kan realisere disse som del av et fellesskap.

Vi kan ikke forvente at alle har referanser på alt, men jo mer mangfold vi har sett dess mer relevant erfaring og mindre fordommer kan vi bygge på. Jeg jobber med å snakke om og vise i praksis hvordan vi kan nyttiggjøre egen og hverandres kapasitet til å nå både små og store mål. Idretten er et fantastisk utstillingsvindu for dette når en gjør det bevisst over tid. Da jeg ble lam følte jeg at jeg manglet noen å se til, og jeg ønsker å bidra til å være en referanse for de som føler seg litt annerledes eller kjenner på tilkortkommenhet, med et klart og tydelig budskap om at vi alle rettmessig tilhører det store fellesskapet. Vi kan gjøre så mye ved å benytte oss av det utgangspunktet vi har, og samtidig stå opp for det samfunnet vi ønsker oss! Under Skal vi danse i fjor høst kom det innvendinger og kritikk om min deltakelse blant annet knyttet til at det «føltes feil» å se noen danse uten bein, og at det ikke ble riktig ut fra hvordan ting hadde blitt gjort før. Jeg ønsker å vise at det ikke nødvendigvis er en definert fasit på hvordan ting skal gjøres, men at vi kan løse oppgaver på ulikt vis. Annerledes, men likeverdig. Budskapet om at vi i Norge har fem millioner dansekropper og at dansegulvet er åpent for alle nådde bredt og fikk massiv respons, spesielt fra barn og unge. Gjennom å stå i debatten og ta de diskusjonene som kom håper jeg at det skal være litt lettere for de som kommer etter, samt at vi i fellesskap kan bli enige om at vi vil heie på hverandre og ønske hverandre velkommen som de vi er. Hvordan vi snakker om hverandre betyr noe, og vi alle kan bidra til å skape et raust og godt samfunn, både lokalt og nasjonalt. Gjennom å skape fellesskap og eierskap til prosjektet «vi» kan vi både se det store bildet om hva slags samfunn vi ønsker oss, og samtidig se hvordan dette skapes av de holdningene og handlingene hver og en av oss står for i hverdagen. Det er vi selv som definerer det samfunnet vi ønsker å leve i, og det prøver jeg så godt jeg kan å vise og inspirere til både i ord og handling.