Sigurd Groven

Hvem er du?

Sigurd Groven, 5-barnspappa, utdannet fysioterapeut og osteopat opprinnelig. Jeg drev min egen fysioterapiklinikk utenfor Ålesund fra 2005 til 2015. Sommeren 2015 var jeg involvert i en alvorlig sykkelulykke, der jeg knakk nakken og ble lam fra brystet og ned. Etter ulykken var jeg desperat etter å finne et hjelpemiddel som kunne ta meg ut i naturen igjen sammen med dem jeg er aller mest glad i. Etter å ha lett høyt og lavt i lang tid, fant jeg dessverre ingen god løsning. I alle fall ingenting jeg opplevde som «bra nok» til å dekke mitt ønske om ekstrem fremkommelighet i krevende terreng året rundt. 

I 2017 møtte jeg ved en tilfeldighet den som skulle bli min medgründer, Mattias Storvestre. Mattias er samboer med en kvinne som også er ryggmargsskadd. Mattias og hans samboer kjente på de samme begrensningene for seg og sine barn som jeg og min familie gjorde. Sammen bestemte jeg og Mattias oss for å løse dette problemet. Rett før pandemien brøt ut i 2020 startet vi  Exotek AS og begynte arbeidet med å skape (det vi mener er) det beste og mest fremkommelige terrenggående hjelpemiddelet noensinne for mennesker med nedsatt funksjonsevne. 

Hva er det som driver deg til å gjøre det du gjør?

Mitt største ønske er at flest mulig mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal få anledning til å leve et så normalt og selvstendig liv som overhodet mulig. Den største gevinsten og meningen ligger i det privilegiet det er å kunne ta del i noe som er større enn meg selv. Noe som forandrer liv og bidrar til å fylle det tomrommet mange føler etter tap av mobilitet og andre kroppslige funksjoner. Jeg og mitt team i Exotek gjør det ved å lage et verktøy for inklusjon. Et verktøy som åpner og tilrettelegger for ferdsel og gode opplevelser i naturen. Jeg møter svært mange funksjonsvarierte i mitt daglige virke. Det samme gjør jeg via mitt engasjement i Sunnaasstiftelsen, hvor jeg har deltatt på mange aktivitetssleirer for ryggmargsskadde opp gjennom årene. Både som deltaker og senere som mentor for «nyskadde».

De fleste kjenner på sterke tapsfølelser og sorg etter en slik livsendrende skade. Inkludert er sorgen over å ikke lenger kunne ferdes i naturen på «egne ben». Den største gleden og den største motivasjonen ligger i å gjøre en forskjell for de uendelig mange som er i samme situasjon som meg selv. Det beste med jobben er å dra på tur med dem som kanskje ikke har vært i naturen på mange år, (eller noensinne). Den ektefølte gleden folk viser da, er den beste og viktigste betalingen jeg kan be om!

Hva er det du ønsker å forandre eller oppnå – og hvorfor er akkurat dette viktig for deg?

Jeg har hatt så utrolig mange sterke møter med andre mennesker som har fått friheten tilbake gjennom det produktet vi lager. Det gir ringvirkninger ikke bare for den som er direkte berørt, men også for pårørende og venner av det mennesket som bruker hjelpemiddelet. Det er god samfunnsøkonomi å la mennesker som har mistet så mye få anledning til å oppleve inklusjon, friluftsglede og tilrettelegging. Ikke bare i bygater, butikker, restauranter, hoteller, flyplasser eller hva det måtte være, men også via teknologi som gjør det mulig å kunne ferdes i naturen, den dagen bena ikke lenger kan ta deg dit. 

For at flest mulig skal få oppleve dette, forutsetter det endringer i gjeldende lovverk. Den nye motorferdseloven tar nå høyde for dette, og det er vi så uendelig glade for! Samtidig må systemet åpne for nye kategorier der slike  hjelpemidler kan søkes på via det offentlige støtteapparatet. Veldig mange har ikke mulighet for å anskaffe seg dette privat, og da blir det gjerne med drømmen. Her har vi fremdeles en vei å gå, men jeg håper og tror at også denne dimensjonen snart kan åpnes i livet til funksjonsvarierte mennesker.

Kan du fortelle om et øyeblikk som minnet deg på hvorfor arbeidet ditt betyr noe?

En ettermiddag for ikke så lenge siden kom en pappa inn på kontoret mitt. Noen dager før hadde jeg hatt en lang samtale med sønnen hans om hvorfor og hvordan man kan leve et rikt og meningsfylt liv etter en livsendrende skade. Sønnen til denne mannen hadde en relativt fersk ryggmargsskade med komplette lammelser fra brystnivå og ned. Da de var innom kontoret for det som skulle være en liten prøvetur, hadde vi ikke bare en lang og fin samtale. Vi fikk også anledning til å dele en nydelig liten tur sammen i vårt terrengkjøretøy, Exoquad. 

Det de færreste vet, er at det å «ikke lenger kunne gå» bare er toppen av isfjellet når man ser på rekkevidden av denne typen skader. Kroniske nervesmerter og tap av en rekke naturlige funksjoner kan være like tungt å bære for mange. I denne sammenheng har likemannsarbeid og erfaringsutveksling en enorm verdi. 

Jeg var så heldig å få oppleve det samme da jeg var på rehabilitering på Sunnaas sykehus sommeren 2015, gjennom møter med sykehusets ryggmargsskadde  «brukerkonsulenter». Når jeg kan flette dette arbeidet inn i mitt daglige virke, så er det et fantastisk privilegium! Den gode klemmen og den varme tilbakemeldingen jeg fikk fra en glad og takknemlig pappa den dagen satte dype spor i meg. Vi måtte til slutt felle noen tårer begge to, og det fikk meg til å forstå hvor viktig innovasjon og brukerstyrt utvikling av nye hjelpemidler faktisk er.

Hva har menneskene du møter gjennom arbeidet ditt lært deg?

Jeg tror først og fremst de har vist meg verdien av autonomi,  tilhørighet og fellesskap. Kanskje spesielt for oss funksjonsvarierte som tross alt har mistet så mye. Jeg er i den heldige situasjonen at jeg møter så utrolig mange modige og flotte mennesker gjennom jobben min. Da jeg nylig var på en såkalt «Adaptiv mountainbike-camp» på Trysil med Sunnaasstiftelsen, var det en deltaker som sa følgende til meg etter at han kom tilbake fra en nydelig fjelltur: «Så lykkelig som jeg har følt meg disse dagene her, det tror jeg ikke at jeg har følt meg «sammenhengende» siden ulykka mi for 6 år siden.» 

Denne deltakeren og mange med ham viser en urokkelig vilje til å mestre det ukjente. Uansett hvor krevende og vanskelig det måtte være, så tok samtlige steget inn i omgivelser og aktiviteter som sikkert føltes fremmede og som mange kanskje trodde var tapt for alltid. Et slikt fellesskap bygger mentalitet, og det tenner en gnist og et håp. Heldigvis er det alltid smittsomt, og heldigvis så vokser det dag for dag. Den kanskje viktigste lærdommen jeg sitter tilbake med hittil er å se hvor viktig det er å få hjelp av våre likemenn når livet snus på hodet.., men like viktig og like oppbyggende er den gleden man finner i å selv kunne hjelpe andre. 

Hva håper du arbeidet ditt har ført til om ti år?

Det jeg håper mest av alt er at det bidrar til å viske ut grensene mellom funksjonsfriske og funksjonsvarierte. Om 10 år håper jeg inderlig at alle, uansett utgangspunkt, sykdom eller skade, skal få muligheten til å oppleve følelsen av vind i håret, duften av skog og ikke minst; kjenne at de man møter på sin vei også betrakter dette som en selvfølge og en menneskerett.