Katrin Glatz Brubakk

Hvem er du?

Jeg er barnepsykolog og traumeterapeut med verden som arbeidsplass. Jeg jobber i krigs- og kriseområder der behovene er enorme og ressursene begrenset. De siste 12 årene har jeg vært på 23 oppdrag i land som Kongo, Libanon, Egypt, Vestbredden og Gaza. Når jeg er hjemme, underviser jeg ved NTNU, skriver bøker og formidler fra krisene jeg har vært i. 

Jeg har en glødende tro på at alle kan gjøre noe, og at vi sammen kan få til selv det umulige.

Hva er det som driver deg til å gjøre det du gjør?

Jeg har vokst opp med historier om krig. Min mor er tysk og født under andre verdenskrig. Det har preget henne, men også oss barna. Da jeg var fire år gammel kom min adopterte bror til oss fra Vietnam. Han hadde levd sine første leveår med bomeregn, stor usikkerhet og lite mat. Jeg gledet meg veldig over å få en bror, men så også hvor preget han var av krigserfaringene. 

Å ha konsekvensene av traumene så tett på meg, skapte en sterk vilje til å gjøre en forskjell. Å kunne få lov til å hjelpe der hjelpen trengs mest kjennes derfor som en gave. Når traumatiserte, livredde barn igjen kan smile og leke, gir det et påfyll som gjør at jeg bare vil bidra mer. 

Hva er det du ønsker å forandre eller oppnå – og hvorfor er akkurat dette viktig for deg?

Ingen barn er skyld i krig. Ingen barn bestemmer seg for å flykte. Likevel er det de som blir de største ofrene når krigen bryter ut eller de tvinges til å forlate alt som er kjent. De får erfaringer som – om de ikke får hjelp – kan prege dem resten av livet. Jeg har sett det på nært hold. Det tar fra dem lek og utvikling, skolegang og muligheter. Det kan vi gjøre noe med! Gjennom mitt arbeid vil jeg hjelpe så mange barn som mulig, men også engasjere så mange andre som mulig til å engasjere seg. Det gjør jeg gjennom bevisstgjøring, opplysningsarbeid og aksjoner der vi samler inn klær eller strikker luer til de rammede barna. Men også å minne folk om at et smil kan gjøre noens dag god. Å se hverandre og å være der for en annen gjør rett og slett verden bedre.

Kan du fortelle om et øyeblikk som minnet deg på hvorfor arbeidet ditt betyr noe?

Maria er bare tre år, men har alvorlige brannskader på bena etter et bombenedslag ved teltet hun bor i på Gaza. Hun har sluttet å leke, gråter mesteparten av tiden og når jeg møter henne klamrer hun seg til sin mor så knokene er hvite. Verden er blitt skummel for Maria. Hun stoler ikke på noen. For hun vet at det verste kan skje når som helst.

Først gråter hun hver gang hun ser meg. Jeg smiler og snakker til henne med varme i stemmen. Sier at jeg skal prøve å hjelpe henne. Gråten går gradvis over i sutring og så til skeptiske blikk. Men ikke før etter mange dager og enda flere korte møter. Maria er så redd at hun ikke tåler om ting går for fort. Så jeg nærmer meg sakte. Men en dag tar jeg sjansen på å gå helt bort til henne. På alle mine oppdrag har jeg med meg såpebobler. Eller jeg kaller dem «Håpebobler». For med dem kan vi blåse liv i håpet om et bedre liv. De vakre boblene kan ta oppmerksometen bort fra bekymring og frykt. De kan gi en nødvendig pause fra gråt og anspenthet. Med bobler og lek kan barna rett og slett få være barn igjen.

Jeg blåser noen bobler for Maria. Hun er skeptisk. Alt nytt er fortsatt skummelt. Men på forsøk nummer to er det som om et slør letter fra ansiktet hennes. Nysgjerrigheten er vekket. Hun griper etter røret med såpebobler og med oppmuntring fra moren blåser hun sine første bobler. Og smiler. Det første smilet på 4 måneder.

Hva har menneskene du møter gjennom arbeidet ditt lært deg?

At kraften i et menneskemøte kan redde liv. Varme, empati og tid er den viktigste gaven vi kan gi. Men også at så lite som et smil når noen føler seg forlatt og ensom kan gjøre en forskjell. Å ta frem smilet er som en superkraft vi alle har og som kan være det som gjør at en annen orker å fortsette når man har det tungt.

Hva håper du arbeidet ditt har ført til om ti år?

Jeg har en glødende tro på at alle kan gjøre noe for å gjøre verden litt bedre: Smile til en som trenger det, strikke luer slik at barn i krig overlever vinteren, dele på sosiale medier, samle inn klær, påvirke politikken så vi forblir et varmt samfunn med hjerte og omsorg for de svakeste. For alt det vi gjør, påvirker hvordan vi er med hverandre. 

Om ti år håper jeg at jeg har vært på minst 20 nye oppdrag, skrevet flere bøker så glemte kriser ikke er så glemte, holdt hundrevis av foredrag, engasjert tusenvis til konkret hjelpearbeid og gitt enda flere håp om at vi faktisk kan gjøre verden til et bedre sted. Ett barn, ett smil, en håndsrekning om gangen.