Marius Ulekleiv

Hvem er du?

Marius Ulekleiv, 40 år fra Lesja, bor på Rælingen. Pappa til to gutter på 11 og 16 år som jeg er voldsomt stolte av. Tidligere fotballspiller og politi. De siste årene har jeg blant annet reist rundt i Norge med foredragene “Store gutter gråter ikke” og “Hele laget” og drevet prosjekter med livsmestring for ungdom. I tillegg driver jeg podkasten “KULL” sammen med verdens beste kollega – Sondre Myrseth. I podkasten får vi  besøk av profilerte gjester, og setter fokus på hvordan de har det. Vi bruker ofte humor som døråpner, gjennom podkastens motto «tull, taco og traumer»

Hva er det som driver deg til å gjøre det du gjør?

Vi bor i verdens beste land, men vi har aldri hatt høyere sykefravær og selvmord er den vanligste dødsårsaken for mennesker under 25 år. Dette har jeg lovet meg selv å gjøre noe med. 

Jeg har selv vært fanget i mørket og i en kropp som nektet å fungere over flere år.

Å se at min historie og åpenhet kan inspirere til endring, gi håp og kanskje også redde liv – er utrolig meningsfullt. Det gir meg en enorm drivkraft til å jobbe videre med prosjektene mine hver eneste dag.

Hva er det du ønsker å forandre eller oppnå – og hvorfor er akkurat dette viktig for deg?

Jeg ønsker å bidra til at folk finner tilbake til hva som virkelig betyr noe i livene deres. Jeg vil minne de på at det fineste vi kan gi hverandre er tid sammen. At noe av det sterkeste og modigste du kan gjøre er å be om hjelp. Og at vi trenger ikke flere som sliter seg ut på å prøve være perfekte, vi trenger flere som tør å vise hvem de egentlig er.

Jeg ønsker å bidra til at flere unge finner stemmen sin og bruker den, og at de finner drømmen sin og følger den. Der ligger det superkraft, som vi alle har i oss. Jo flere som finner plassen sin, jo rausere og varmere samfunn vil vi også få. 

Vi trenger å bidra, vi trenger å kjenne tilhørighet og vi trenger å øve på å stå i ubehag og erfare mestringen som ligger på andre siden

Jeg mener fravær av disse tingene er svaret på mange av helseutfordringene vi står ovenfor i dagens samfunn. Og det er en trend jeg vil bidra til å forandre gjennom det jeg formidler og lever selv.

Disse tingene er viktige for meg fordi jeg selv har erfart den enorme smerten og kraften som ligger i hver sin ende av dette.

Kan du fortelle om et øyeblikk som minnet deg på hvorfor arbeidet ditt betyr noe?

I år har jeg jobbet med et prosjekt rettet mot ungdomsskoler i Nord-Gudbrandsdalen – med livsmestring, psykisk helse og inkludering som temaer.

Disse møtene og samlingene har gitt meg utrolig mange fine og sterke møter, som har vært enormt meningsfulle. Det er mange modige ungdommer som tar kontakt i etterkant, som åpner seg og deler ting de bærer på. Noen ganger får vi gitt dem hjelp og oppfølging, mens andre ganger vil de bare sette ord på ting. 

I vår fikk jeg en melding av en gutt som hadde forsøkt å ta livet sitt, og som hadde tenkt på det også den siste tiden. Han skrev at å høre min historie hadde endret alt rundt hvordan han hadde tenkt om seg selv, og at han var sikker på at dette hadde reddet livet hans. Fordi han ikke følte seg alene og rar lenger, og fordi han hadde fått så mye håp, krefter og ny måte å tenke på. 

Slike meldinger gjør enormt inntrykk, og treffer meg rett i hjertet av det jeg ønsket å bidra med da jeg tok valget om å fortelle min historie offentlig for første gang. 

Hva har menneskene du møter gjennom arbeidet ditt lært deg?

At alle bærer på en historie og kjemper sine kamper, selv om vi ofte tror vi er alene om å ha det slik. Vi kjenner hverandre mye mindre enn vi tror. Det fineste mellom oss mennesker ligger ofte i det vi opplever som de mørkeste og vanskeligste krokene. Vi må bare øve på og våge å ta det fram i lyset, og vi må tåle å ta imot de som er modige nok til ta det frem. 

Jeg ser det igjen og igjen: når én person tør å åpne seg – blir rommet veldig mye tryggere, og det følger ofte flere etter.

Hva håper du arbeidet ditt har ført til om ti år?

 At jeg har påvirket så mange som mulig til å leve liv med mening og mestring, hvor de har fått erfare at de tåler mye mer enn de tror, og at de har vokst i smerten. 

At jeg har vært med å bidra til at det er like normalt å si man har vondt inni seg som vondt i ryggen. 

Og at jeg har bidratt til at ingen gir opp – uansett hvor håpløst, vondt og mørkt det virker. Fordi alle stormer går over, og vi har absolutt ingen å miste.