Marco Elsafadi

Hvem er du?

Jeg er Marco Elsafadi. Jeg er tidligere toppidrettsutøver, foredragsholder, ungdomsarbeider og sosial entreprenør, men først og fremst er jeg opptatt av relasjoner og hva som får oss til å vokse.

Store deler av livet mitt har jeg jobbet med barn og ungdom – i idretten, barnevernet og skolen. I senere tid har jeg også jobbet en del med voksne, foreldre som ønsker hjelp og medarbeidere og ledere i arbeidslivet. Fellesnevneren har alltid vært relasjoner. Jeg tror veldig sterkt på at mennesker utvikler seg best når de blir sett, får tillit og opplever at noen forventer noe godt av dem. 

Hva er det som driver deg til å gjøre det du gjør? 

Jeg drives av troen på at mennesker kan gjøre en forskjell i andre menneskers liv. Noen ganger skal det overraskende lite til. Én voksen som ser deg. En trener som tror på deg. En leder som gir deg en ny sjanse. Et menneske som møter deg med nysgjerrighet i stedet for å dømme deg, eller med et støttende råd i et sårbart øyeblikk. 

Jeg har selv erfart hvor avgjørende mennesker kan være når livet er vanskelig. Derfor ønsker jeg å bruke det jeg har lært og opplevd til å gjøre andre mer bevisste på hvordan de kan møte menneskene rundt seg på en god måte.

Hva er det du ønsker å forandre eller oppnå – og hvorfor er akkurat dette viktig for deg?

Jeg ønsker et samfunn der flere mennesker opplever at de hører til. Særlig er jeg opptatt av barn og unge som av ulike grunner befinner seg på utsiden.

Altfor ofte, når vi omgås barn som oppfører seg dårlig, spør vi: «Hva er galt med deg?» Jeg skulle ønske vi oftere spurte: «Hva har skjedd med deg – og hva trenger du fra oss?»

Jeg ønsker å bidra til at flere voksne forstår hvilken kraft de faktisk har i møte med barn og unge. For måten vi møter mennesker på kan være med på å bygge dem opp – eller bryte dem ned. Det ansvaret synes jeg vi skal ta på alvor, spesielt i møte med barn.

Kan du fortelle om et øyeblikk som minnet deg på hvorfor arbeidet ditt betyr noe?

Det er sjelden de store øyeblikkene. Det er kanskje når jeg møter noen flere år senere som sier: «Du husker sikkert ikke meg, men jeg husker det du sa til meg.»

Sånne møter gjør sterke inntrykk på meg. For de minner meg på at vi aldri helt vet hvilken betydning et møte kan få for et annet menneske. En samtale jeg kanskje har glemt, kan ha vært viktig for den andre. Og dette trenger ikke være bare i møte med barn. Det beste eksemplet var en tidligere statsråd, som mange år etter refererte til en samtale vi hadde på en flyplass, der jeg hadde sagt noe hun trengte å høre for å finne tilbake til sin trygghet. 

Det er også en påminnelse om noe jeg prøver å formidle hele tiden: Vi setter spor i hverandre. Spørsmålet er hvilke spor vi ønsker å etterlate.

Hva har menneskene du møter gjennom arbeidet ditt lært deg?

De har lært meg alt om metodikkene i relasjonene jeg praktiserer, både i jobben og i privatlivet.

Blant annet å være forsiktig med raske konklusjoner.

Jeg har møtt mange barn og unge som har blitt beskrevet som vanskelige, umotiverte eller problematiske. Når du blir kjent med mennesket bak atferden, oppdager du en historie som gjør at ting alltid ser annerledes ut.

De har også lært meg at mennesker tåler tydelighet når de samtidig opplever verdighet. Å bry seg om noen betyr ikke at vi aldri skal stille krav eller si fra. Tvert imot. Da tåler de det best. Men det er stor forskjell på å korrigere et menneske og å krenke et menneske. Oftest er det kvaliteten i relasjonen som avgjør om det oppleves som det ene eller det andre. 

Hva håper du arbeidet ditt har ført til om ti år?

Jeg håper det har skapt ringer i vannet.

At en lærer møter en krevende elev med tålmodighet og varme. At en forelder klarer å være nysgjerrig når barnet egentlig forventer kjeft. At en leder ser medarbeideren bak prestasjonen, og at kolleger heier enda mer på hverandre. Og at flere ungdommer som sto i fare for å falle utenfor, i stedet opplevde at noen holdt fast i dem lenge nok til at de begynte å tro på seg selv igjen.

Jeg trenger ikke at folk husker navnet mitt eller hva jeg sa. Men jeg håper at noe av arbeidet mitt har bidratt til at flere mennesker møter hverandre med litt mer forståelse, tydelighet og verdighet.

For i bunn og grunn tror jeg det er sånn vi forandrer samfunnet, ett lite og godt møte mellom mennesker av gangen.