Hans Petter Schjelderup

Hvem er du? 

Jeg er Hans Petter, 61 år fra Harstad, gift med Marita, pappa til to flotte gutter, Emrick på 23 og Patrick på 37. Jeg får ofte høre av andre at jeg er blid og positiv – en som ser gode løsninger lenge før jeg ser problemer. Jeg er en historieforteller og tar ofte ordet i lystig lag og forteller røverhistorier fra oppveksten og de er det mange av!

Jeg er en heldig mann som har en stor, god flokk rundt meg – en flott mix av familie, gode venner i inn og utland og en solid kompisgjeng. Jeg har alltid likt å jobbe og er i full vigør fra tidlig morgen til sen kveld. 
Jeg liker dugnadsånd og tar gjerne i et tak for andre, men er kanskje litt dårligere til å spørre om hjelp selv. Det gode humøret mitt og et ukuelige pågangsmot, er nok det som har holdt meg oppreist når det har «storma på toppan» som vi sier her nord.

Jeg jobbet som alt-muligmann i egen bedrift frem til en alvorlig arbeidsulykke for akkurat 21 år siden. Da ble jeg llivstruende skadet av 23000 Volt strøm gjennom kroppen, fikk store brannskader, men berget livet takket være fantastisk hjelp fra leger og helsepersonell ved brannskadeavdelingen på Haukeland i Bergen. Og 1,5 års opptrening etter ulykken ved Sunnaas sykehus. Jeg er 100% arbeidsufør etter ulykken, da jeg fikk en sentralnerveskade som resulterte i at jeg ble 100% avhengig av krykker for å klare å gå og jeg fikk en amputert underarm. Jeg er likevel 100% aktiv i arbeidet med Stiftelsen Childrens Burn and Wound Care Foundation, som jeg stiftet sammen med han som berget livet mitt i 2005, dr. Einar Eriksen. Einar bor og jobber for stiftelsen i Etiopia sammen med sin familie, og formålet til Stiftelsen er å hjelpe brannskadde barn i Afrika til et nytt liv gjennom behandling, operasjoner og oppfølging. Flere tusen barn i Afrika får hvert år store brannskader på grunn av de forholdene de bor og lever under, med matlaging over åpen ild og enkle boforhold. Hjelpen de får fra helsevesenet i Etiopia/Afrika etter slike alvorlige brannskader, er som regel helt fraværende eller minimal. Derfor jobber vi i Stiftelsen med å samle inn penger gjennom ulike aktiviteter og foredrag hjemme i Norge, slik at vi kan gi et spesialisert og godt tilbud til brannskadde barn i Etiopia spesielt – etter hvert også andre steder i Afrika. Min rolle i Stiftelsen er å være daglig leder og jobbe med relasjonsbygging, aktiviteter og formidling til næringsliv, organisasjoner og videregående skoler i Norge. Både for å skaffe penger til aktiviteten doktor Einar Eriksen driver i Afrika, og for å skape engasjement og interesse rundt vårt viktige arbeid. Vi har engasjert studenter ved universiteter og elever ved videregående skole som har vært med til Etiopia for å se og lære, og ikke minst bidra til arbeidet vårt der med å behandle brannskadde barn. Det har gitt utrolig mye for meg personlig, men aller mest har det skapt læring for mange elever og studenter, som igjen har ført til at de ønsker å bidra frivillig til vårt viktige arbeid.

Vi har utviklet utdanningsmateriell, utdannet sykepleiere i Afrika, bygd ut flere behandlingsplasser for brannskadde barn og og sågar bygd ut nye brannskadeavdelinger ved sykehus i Etiopia. Alt er gjort gjennom Stiftelsens arbeid og med frivillig ulønnet arbeid fra min side. Som 100% arbeidsufør har jeg fått et svært meningsfylt liv gjennom å bidra som frivillig daglig liv i Stiftelsen.

Hva er det som driver deg til å gjøre det du gjør? 

Drivkraften min er takknemligheten over å ha fått livet i gave – en restart – og det å få muligheten til å hjelpe andre – som gir uendelig store ringvirkninger – ikke bare i stiftelsen, men ut i skoler, bedrifter og organisasjoner, samt utdanningsløpet av sykepleiere og leger vi er så heldige å ha fått starte i Etiopia!
Det å bli kjent med barna, enkeltskjebnene før, under og etter at de har fått hjelp av oss med behandling og operasjoner gjør meg like rørt og takknemlig hver gang. Takknemligheten for å ha fått livet i gave og dermed muligheten til å hjelpe hver enkelt av de brannskadde barna, er den største drivkraften i mitt engasjement.

I tillegg er det å få lov til å formidle historiene om vårt arbeid i Stiftelsen til enkeltpersoner, bedrifter, organisasjoner, studenter og elever her hjemme i Norge, en viktig gave og drivkraft. Det å oppleve hvordan de tar imot mitt budskap om kraften i å hjelpe andre, de svakeste som ikke ville fått nødvendig hjelp uten vårt bidrag, gir meg enorm glede og energi. Samfunnet vårt er blitt kaldere og mer egoistisk de siste ti-årene, men jeg opplever hvordan jeg og vi gjennom vårt arbeid er med å skape engasjement, varme og stort ønske om å hjelpe til, hos alle vi møter. Det bor så utrolig mye mer i oss mennesker enn vi er klar over, og med å trykke på de rette knappene, fortelle de ærlige historiene om det vi oppnår gjennom Stiftelsens arbeid, så berører jeg veldig mange. Og folk vil så gjerne bidra og hjelpe til – med penger, aksjoner for å skaffe penger, med gode ord, klapp på skuldra – og mange har også tatt turen til Afrika for å bidra aktivt med å hjelpe oss i vårt arbeid. Det gir meg utrolig mye glede og masse positiv energi til å fortsette mitt arbeid og engasjement.

Hva er det du ønsker å forandre eller oppnå – og hvorfor er akkurat dette viktig for deg?

Mitt ønske er å kunne bidra til en litt bedre verden, en bedre hverdag og et bedre liv, innenfor Stiftelsens formål med å hjelpe alvorlig brannskadde barn er viktig for meg. Og jeg gjør det i takknemlighet for at jeg selv fikk den helt avgjørende hjelpen da mitt liv hang i en veldig tynn tråd etter den alvorlige arbeidsulykken i 2005. Til tross for store indre og ytre brannskader etter 22000 Volt gjennom kroppen, klarte doktor Einar Eriksen ved Haukeland sykehus, å berge livet mitt. Etter påfølgende opptrening i et og et halvt år på Sunnås introduserte Einar meg for det arbeidet han hadde gjort i Etiopia med å hjelpe brannskadde barn der nede. Der og da følte jeg enorm takknemlighet for at mitt liv ble berget, og jeg fikk et kall om å bidra og vie mitt liv til sammen med Einar, å gjøre en innsats for å hjelpe de brannskadde barne i Etiopia. Og slik har det blitt – og jeg tør si at livet mitt i dag, til tross for 100% arbeidsuførhet er blitt enda bedre og mer meningsfullt enn det var før ulykken i 2005. Dette fordi jeg får mulighet til å hjelpe så mange og fordi jeg får anledning til å møte så utrolig mange flotte og gode folk gjennom mitt arbeid i Stiftelsen.

Det å bry oss om og hjelpe andre, vise empati og hjelpsomhet, er noe av det viktigste for oss mennesker å bli minnet på, kjenne følelsen av og gjøre mer av. Det er så viktig for meg å bidra til at flere får oppleve det her hjemme i Norge.

Kan du fortelle om et øyeblikk som minnet deg på hvorfor arbeidet ditt betyr noe?

Det øyeblikket som aller mest minner meg på hvorfor arbeidet betyr noe, er starten på det hele. Det var da dr. Einar Eriksen kom inn på rommet mitt på Haukeland sykehus, og han så bildet av mine to sønner som min kone Marita hadde hengt opp ved senga mi. Hvem er dette, spurte Dr. Eriksen. Jeg fortalte at det var mine to sønner, Patrick eldstemann som nå er 37 og Emrick som nå er 23. Emrick som vi hadde adoptert fra Etiopia fanget særlig Dr. Einar Eriksen sin interesse og da han fikk høre det, fortalte han om sin drøm som var å flytte til Etiopia og hjelpe brannskadde barn der nede. Han hadde vært og jobbet der nede, og sett det enorme behovet det var for å hjelpe til med behandling og operasjoner. Der og da bestemte jeg meg for at om jeg overlevde ulykken, så skulle jeg vie min tid sammen med dr. Eriksen for å realisere hans drøm. Vi kan godt si at hans drøm ble mitt kall og vi har etter det jobbet fantastisk godt sammen for å hjelpe flest mulig. Etableringen av stiftelsen og det vi har fått til sammen har betydd enormt mye for oss begge.

Et annet slikt øyeblikk som alltid minner meg på hvorfor arbeidet mitt betyr noe er følgende:

Første gangen jeg reiste til Etiopia etter at vi hadde stiftet Children’s Burn & Wound Care Foundation og startet behandlingen av brannskadde barn, møtte jeg en liten jente med en historie som gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Ehetnesh var bare syv år da broren hennes veltet en parafinlampe over sengen hennes. Hun fikk en alvorlig tredjegrads forbrenning på venstre side av kroppen.

Moren bar henne først fire timer til en helsestasjon, men der kunne de ikke hjelpe. Hun fortsatte til Gondar, men heller ikke der fikk de den behandlingen Ehetnesh trengte. Til slutt måtte hun forlate datteren på sykehuset og reise hjem til landsbyen. Der fikk hun vite at mannen hennes var blitt drept. Etter hvert fikk mor og datter hjelp til å komme til Addis Abeba. Men heller ikke der fant de hjelp. Moren satt fortvilet utenfor sykehuset og gråt da en sykepleier kom ut og sa: «Jeg vet om noen som kan hjelpe deg.»

Hun ringte Einar, som hentet dem og la Ehetnesh inn på vår avdeling. To dager senere møtte jeg henne. Brannskaden hadde grodd av seg selv, og venstre skulder hadde grodd fast mot hoften. Synet av denne lille jenta gjorde et sterkt inntrykk på meg. Siden den dagen har min familie og jeg fulgt og støttet henne.

Ehetnesh drømte tidlig om å bli sykepleier, slik at hun kunne hjelpe andre som hadde fått brannskader. I dag er hun 23 år og går på sykepleierutdanning i Addis Abeba. Når hun har anledning, jobber hun på brannskadeavdelingen sammen med de andre sykepleierne.

Når jeg ser henne i dag, tenker jeg på den lille jenta jeg møtte den første gangen. Hun har gått fra å være et alvorlig brannskadet barn uten hjelp, til å bli en ung kvinne som selv ønsker å hjelpe andre.

Det er slike øyeblikk – og historiene til de mange andre barna vi har møtt – som gir meg energi og motivasjon til å fortsette arbeidet. Å kunne gi håp og muligheter til mennesker som ellers har svært få, er min sterkeste drivkraft.

Hva har menneskene du møter gjennom arbeidet ditt lært deg?

Menneskene jeg møter i Afrika har lært meg masse om livsglede, smil og ikke minst takknemlighet. Takknemlighet ikke bare for de store, hårete målene vi har nådd, men også for de helt små hendelsene, som kanskje er de som setter størst spor – Da et barn i ei sykeseng får overrakt en Bjørnisbamse fra Brannvesenet i Harstad – den første bamsen i barnets liv…. Eller da jeg ga bort Liverpool capsen min i premie til en brannskadd ungdom som klarte å gå 10 skritt…

Det å få lov til å hjelpe så mange, har gjort meg til et bedre menneske, jeg er mer ydmyk, takknemlig og har mye større forståelse for andre mennesker, land og kulturer. Og det har gitt meg et nytt syn på vårt svært materielt fokuserte og rike land, men som er blitt stadig fattigere på tid til hverandre, vi har mindre tid til den gode samtalen og gode møter med folk. Det er så utrolig viktig og ved å ta oss mer tid, så blir vi både kjent med oss selv, våre følelser, empati og takknemlighet. Og det å hjelpe har en positiv virkning på alle disse forholdene i livet og har beriket meg og min families liv. Det ønsker jeg å fortelle til alle jeg møter og gi dem mulighet til å få oppleve det samme. <3

Hva håper du arbeidet ditt har ført til om ti år?

Jeg håper det har ført til at enda flere barn får hjelp for sine brannskader. Det at Stiftelsen har blitt enda større og har fått mulighet til både å behandle og hjelpe enda flere brannskadde barn, utdanner flere sykepleiere og helsepersonell i Afrika, og får bygd ut flere sykehusavdelinger/sengeplasser.

I tillegg at vi har fått gitt ny kunnskap til norske skoleelever, studenter og helsepersonell, slik at de har fått vært med til Afrika og fått jobbet ved våre sykehus der nede. Det vil gi dem større innsikt, god læring og en større forståelse for kultur, mennesker og hjelpebehov andre steder i verden. Kanskje kan det føre til at enda flere vil utdanne seg for å gi bedre helsehjelp, både hjemme i Norge og bidra internasjonalt med frivillig arbeid og til ulike hjelpeorganisasjoner. Vi er også svært opptatt av å dele vår kunnskap med de lokale helsearbeiderne i Etiopia, og gjør nesten aldri en behandling eller operasjon uten at vi har med oss helsepersonell fra andre sykehus for opplæring.

Vi jobber også gjennom stiftelsen sammen med andre, å utvikle tryggere og mer bærekraftige ovner til bruk i de mange enkle afrikanske hjem, i telt og hytter. Det vil skape tryggere oppvekstforhold for barna og forebygge slik at det blir færre alvorlige brannskader i fremtida.

Jeg håper også gjennom min foredragsvirksomhet å ha bidratt til læring om viktigheten av å hjelpe andre. Det at mine mange tilhørere blir enda mer takknemlig for det livet de lever her hjemme i Norge, og samtidig tar inn over seg at de har uante ressurser som kan mobiliseres når kriser inntreffer. Det å bruke enda mer av sine ressurser, tenke mer på alt som er bra og alle mulighetene vi har, bry seg mer om ikke materielle ting og oppdage gleden med å hjelpe andre. Det er noe av alt det jeg har lyst til å oppnå og se tilbake til om ti år at vi har fått til.

Men et arbeid som i vår stiftelse og mitt engasjement, kommer vi helt sikkert aldri helt til mål. Det er alltid noen som trenger vår hjelp, så det er absolutt slik at veien er målet. Det å hver dag kunne få gjøre en forskjell for en eller flere personer, enten de er brannskadde barn i Afrika, en venn eller tilfeldig person som vi møter på vår vei, gi dem glede, oppmerksomhet, omtanke og tid, det er så verdifullt for meg. Ingen kan hjelpe alle, men hver og en av oss kan hjelpe en, noen få eller mange. Det gir meg alltid glede og god energi å få anledning til å hjelpe, og jeg kjenner på en enorm takknemlighet for å ha mulighet til å gjøre det.