Marianne Holth Dybwad

Hvem er du, og hva jobber du med?

Jeg er daglig leder i Sunnaasstiftelsen. Jeg arbeider for at mennesker som har fått nedsatt funksjonsevne etter en alvorlig ulykke eller sykdom skal få leve gode og aktive liv.

Hva er det du virkelig brenner for i arbeidet ditt?

Jeg brenner for å gi mennesker tilbake troen på seg selv – etter at livet slik de kjente det, har blitt revet bort. Når alt er usikkert, og kroppen, relasjonene og fremtidsdrømmene er forandret for alltid, trenger vi mer enn behandling. Vi trenger å bli sett som hele mennesker med nye forutsetninger og nytt potensial. Det er dette jeg har brukt hele mitt yrkesliv på å skape rom og muligheter for.

Engasjementet mitt ble tent da jeg som nyutdannet fysioterapeut dro til Sverige i 2000. Jeg hadde vært en del av et hierarkisk helsevesen, der legen visste best, pårørende ble henvist til venterommet – og pasienten var en mottaker. Men i Sverige møtte jeg en helt ny virkelighet. Der var det de skadde selv som satte premissene. Rehabiliteringen skjedde med dem, ikke for dem. Helsepersonell og likepersoner stod side om side – og resultatene var slående. Ting vi brukte måneder på å trene inn på sykehuset, ble lært på dager, med riktig hjelp fra noen som hadde vært der selv.

Det var en åpenbaring. Jeg så ikke bare en metode – jeg så en annen måte å tenke menneskeverd, medvirkning og mestring på. Og jeg skjønte at dette manglet i Norge.

Men det var ikke bare i Sverige jeg fikk viktige lærdommer. Allerede tidlig i karrieren reiste jeg ut i verden for å jobbe med rehabilitering i noen av verdens mest krevende områder – blant annet i Gaza og på Vestbredden under intifadaene, i Kambodsja, Moldova og flere afrikanske land. Der var det å få en funksjonsnedsettelse ofte det samme som en dødsdom. Men det som traff meg mest, var at det som manglet, ikke først og fremst var utstyr eller penger. Det var kunnskap, holdninger og verdighet. Jeg lærte at det viktigste ofte er å styrke den enkelte til å gjenvinne kraft og tro på seg selv – og at endring begynner med nysgjerrighet, respekt og små skritt.

Disse opplevelsene har formet meg – og lært meg hvor viktig det er å forstå mennesket, kulturen og konteksten. Og de gjorde meg uredd. Jeg har sagt ja til det meste, kastet hatten og sekken over gjerdet og hoppet etter. Jeg har arrangert TV-aksjoner, laget dokumentarfilm, reist med 40 rullestolbrukere til Kautokeino – og gjennomført prosjekter jeg ikke alltid var sikker på hvordan jeg skulle få til. Men jeg har holdt fast ved én ting: Har man en god idé, og er tro mot den – over tid og gjennom motstand – så kan det lykkes. Det er den troen som har båret meg hele veien. Det er også den som har hjulpet tusenvis av mennesker med nedsatt funksjonsevne til mestring og bedre livskvalitet.

Hvorfor tror du at nettopp du er nominert til Årets Ladejarl?

Jeg tror – og håper – at jeg er nominert fordi jeg har turt å stå i visjonen min, også når det har kostet. Jeg har bygget noe nytt i et system som ofte er mest opptatt av å verne om det bestående. Jeg har utfordret holdninger, tradisjoner og strukturer – fordi jeg har møtt mennesker som har vist meg at det finnes bedre veier når livet skal leves med andre forutsetninger enn det man så for seg før skaden snudde opp-ned på alt.
Da jeg startet i Sunnaasstiftelsen i 2008, var det ingen garantier. Men det var et behov. Et tomrom. Og en overbevisning i meg om at mennesker som rammes av alvorlig sykdom eller skade fortjener mer enn behandling – de trenger et nytt fotfeste i livet. De trenger fellesskap, rollemodeller, utfordringer og håp. Og kanskje viktigst: noen som tror på dem når de selv tviler.
Sammen med et dyktig og engasjert team har vi utviklet en rehabiliteringsmodell som er kunnskapsbasert, livsnær og dokumentert. Den gir resultater – både menneskelig og samfunnsøkonomisk. Det er vel dokumentert både gjennom forskning og i tilbakemeldingene vi får fra deltakerne. Jeg gleder meg over at vår modell for aktiv rehabilitering når bredere ut ved at den stadig tilpasses nye målgrupper, og ved at den sprer seg internasjonalt. Det er et bevis på at noe som startet med en idé – og mye mot – kan vokse til å gjøre en reell forskjell for mange som ellers ville stått uten tilbud. Tilbud som omtales som livsendrende, og i mange tilfeller også livreddende.

Hvordan utøver du verdibasert tillitsledelse i ditt arbeid?

Verdiene mine er kompasset i alt jeg gjør. Jeg tror på å bygge tillit, ikke kontroll. På å sette mennesket foran systemet. Og på at den som har skoen på, også skal få definere hvordan den kjennes.
Jeg har alltid hatt som mål å bygge et lag – ikke en organisasjon. I Sunnaasstiftelsen er det rom for hele mennesker. Her skal man få lede med hjertet, dele erfaringer og vokse i trygghet. Verdibasert ledelse for meg handler ikke om fine ord i en strategi. Det handler om hvordan vi møter hverandre, og hvordan vi møter dem vi er til for. Det handler om å se mennesket bak skaden – både i brukeren og kollegaen.
En viktig del av mitt lederskap er å løfte frem kraften i likepersoner. Deres erfaringer, stemmer og perspektiver er ikke bare verdifulle – de er nødvendige. I dag har vi over 140 sertifiserte mentorer i hele landet, og vi utdanner stadig flere. Det å anerkjenne denne kompetansen har styrket både våre tilbud og de menneskene som står i front.

Jeg har aldri vært opptatt av selv å stå fremst. Jeg trives best i kulissene, med rollen som veileder, pådriver og støtte – en som dytter andre foran og leder gjennom andre. Derfor finner man ikke så mange avisoppslag om meg, og det er helt greit. For det har aldri handlet om meg som person. Det er saken som har vært viktigst – og min største belønning har alltid vært å se at arbeidet vårt gjør en konkret forskjell i noens liv.

Jeg tror på emosjonell inkludering – at det handler like mye om holdninger og språk som om fysiske tilpasninger. Når vi snakker om mangfold, må vi også snakke om menneskesyn. I Sunnaasstiftelsen er brukerne ikke pasienter, men enkeltpersoner. Med drømmer, behov og ressurser. Det er vårt ansvar å møte dem med respekt – og med forventninger.

Hva er det du håper å oppnå med arbeidet ditt?

Jeg vil være med på å endre et system som fortsatt – i altfor stor grad – ser begrensninger. Jeg vil være en pådriver for et samfunn som i større grad spør: «Hva trenger du for å få det til?» – og ikke: «Hva er det du ikke klarer?»

Vi trenger en ny forståelse av rehabilitering. Ikke som noe som avsluttes med en epikrise, men som en prosess der mennesker bygges opp igjen – i det livet de faktisk skal leve. Det skjer ikke på kontor. Det skjer i møte med andre mennesker, i aktivitet, i fellesskap og på meningsfulle arenaer.
Jeg håper å bidra til at flere får tilgang til denne typen oppfølging. At flere får kjenne mestring, får verktøy og mot for å finne sin nye retning i livet. Jeg ønsker at myndigheter og arbeidsliv forstår verdien av inkludering – ikke som veldedighet, men som en kraft og et kjennetegn på det samfunnet vi skal strekke oss etter.

Et konkret eksempel på vårt innovative arbeid er prosjektet Adapt2Explore, som har gjort norske reiselivsdestinasjoner mer tilgjengelige – og samtidig åpnet nye markeder. Vi ser at når vi kombinerer innsikt fra brukerne med vilje til å samarbeide på tvers av sektorer, får vi løsninger som virker. Det er slik jeg ønsker å jobbe videre.

Og kanskje viktigst av alt: Jeg vil samle – ikke splitte. I møte med mennesker som står i livets kanskje tøffeste overgang, må vi være ett lag. Et lag av fagfolk, frivillige, ideelle, næringsliv og offentlige tjenester. Sammen gjør vi forskjell. Sammen gjør vi det mulig.

Dette er mer enn en jobb for meg. Det er et livsverk som stadig bygger på seg. I dag er vi 18 ansatte, vi omsetter for 25 millioner kroner årlig, og gjennom fortsatt målrettet arbeid med finansiering skal vi vokse videre. Vi skal hjelpe flere som trenger tilbud om aktiv rehabilitering i Norge, og vi skalerer våre konsepter ut i Europa og i andre deler av verden. Jeg blir fortsatt sterkt motivert og berørt av å se effekten av arbeidet vi gjør – og nominasjonen til Årets Ladejarl er en stor ære og inspirasjon jeg deler med hele laget.

Jeg er nå nærmere enn noen gang å virkeliggjøre en langsiktig drøm: å etablere et eget nasjonalt senter for aktiv rehabilitering. Et kompetansemiljø der likepersoner, fagmiljøer, næringsliv, idrett, offentlig sektor og lokalsamfunn jobber sammen – med inkludering, verdighet og mestring som ledestjerner. Om jeg vinner prisen, vil midlene gå nettopp dit.